Es war wahrscheinlich das sensationellste und spektakulärste musikalische Ereignis dieses Jahres: Am 4. März 2010 starteten Morten Harket, Pål Waaktar-Savoy und Magne Furuholmen ihre ausgiebige „Farewell-Tour“, die sie um die ganze Welt und im Oktober auch nach Deutschland führte.
Die frenetisch gefeierten a-ha-Konzerte waren überall restlos ausverkauft - und zum Abschied flossen Tränen bei den Fans.
Mit dem Ende a-has geht auch eine Epoche zu Ende! Eine Epoche, die mindestens drei Generationen von Fans auf dem Weg durchs Leben begleitet hat!
Nach ihren allerletzten Konzerten in Oslo, vom 2.- 4. Dezember, wird es eine der besten und erfolgreichsten Popbands nach 25 Jahren Hit-Karriere nicht mehr geben! a-ha beenden ihr musikalisches Schaffen, aber sie werden eine unvergessene Legende bleiben!
Zum Abschied präsentierten a-ha ihre umfangreiche Retrospektive a-ha 25 - The Very Best Of, die aus zwei CDs besteht und - wie fast jedes a-ha-Album in 25 Jahren - mit Gold ausgezeichnet wurde, das der Band zum höchst emotionalen Konzert in der Hamburger O2-World überreicht wurde. Das großartige Doppelalbum , das auch die phantastische Single Butterfly, Butterfly(The Last Hurrah) enthält, katapultierte sich auf Platz 2 der deutschen Album-Charts und hielt sich volle zwei Monate ununterbrochen in den Top-10!
Außerdem erschien a-ha 25 The Very Best Of in einer erweiterten Deluxe-Version, die eine zusätzliche DVD mit 17 Videoclips enthält, welche die Karriere von a-ha eindrucksvoll bebildern.
Die bereits seit Monaten ausverkauften Oslo-Konzerte werden für viele Menschen die letzte Chance sein, die Band noch einmal live zu sehen!
Nach ihrem allerletzten Konzert in Oslo am 4.12 wird es eine der besten und erfolgreichsten Popbands nach 25 Jahren Hit-Karriere nicht mehr geben.
Quelle
http://www.bild.de/BILD/news/einh…ha-konzert.html
Pressethread (Allgemein) zur Tour 2010
-
Frauke -
1. März 2010 um 16:56 -
Erledigt
-
-
Vielen Dank fürs Finden!
Im Bild-Artikel wird auch von einer Ebay-Auktion für 2 Tickets 4.12. geschrieben:http://shop.ebay.de/merchant/ein.herz.fuer.kinder
700 Euro für 2 Tickets sind zwar nicht gerade ein Schnäppchen, aber es ist ja auch für einen guten Zweck, und wer die Kohle hat, gibt sie damit wenigstens sinnvoll aus.
-
- Offizieller Beitrag
Naja die 700 Euronen beinhalten nicht nur die Tickets sondern auch die Anreise und die Hotelübernachtung und damit relativiert sich das ganze wieder
-
Wusste jetzt nicht ob ich es in den Bournemouth-Thread oder hier rein tun sollte hab mich für diesen Thread dann entschieden.
There were scenes of near hysteria at The BIC on Friday night, as a packed house gathered to say goodbye to one of the most popular and enduring bands of the last two and a half decades, Norwegian supergroup A-Ha.
There were screams, tears... but enough about me. The rest of the crowd loved them too.
I've been a fan since I first saw them perform live back in the early 90s. I'd always loved their music, but seeing them on stage is something else again. And it's not just about the cheekbones.
While even the best of vocalists can waver away from the safety of the recording studio, the divine Morten Harket seems to just get better and better. One minute deep, mellow rock god, the next high and pure as a choirboy, his voice is a remarkable instrument that's been key to A-Ha's distinctive sound, helped by the brilliant songwriting of Paul Waaktar-Savoy.
Their farewell show was a superb mix of old favourites and newer, edgier sounds, kicking off with The Sun Always Shines on TV, and followed by one of my favourites - Move to Memphis, with its echoes of The Doors. Other highlights included Stay On These Roads, Don't Want To Cry No More and Hunting High And Low, which had the audience dancing and singing along.
I'd heard about that record-breaking high note on the poignant Summer Moved On, which lasts about three bars, and this time round Morten appeared to hold the same note for 27 seconds. Spectacular.
There could only be one song for their final encore - the iconic Take On Me, which had started it all, and which had an ecstatic BIC crowd on its feet.
But for me the highlight came earlier, when they turned down the lights, left the backing musicians behind, and the three of them - Morten, Paul and Mags - played their newest (and last) song, Butterfly, Butterfly, with just Morten on vocals, Paul on acoustic guitar and Mags on piano.
This must have been how they began, just three superbly talented musicians, with no special effects to hide behind. And that's how I'll always remember them.http://www.bournemouthecho.co.uk/leisure/review…emouth/?ref=rss
-
Was ist denn "Don't want to cry no more"?
-
Was ist denn "Don't want to cry no more"?
DAS frage ich mich auch gerade. Songpremiere?
-
En gjeng glødende hysteriske fans prøver å få en bit av Morten Harket etter den første konserten i avskjedsturneen, i Buenos Aires i Argentina i begynnelsen av mars. FOTO: ROAR CHRISTIANSEN/BERGENS TIDENDE
«Det siste store popbandet»De møtes fortsatt av ekstatiske fans, mens «Take on me» spilles på radio verden rundt. Bandet har levd i popsirkuset i 25 år. Nå er det én uke igjen. Jeg kommer til å savne dem.
AVRobert Hoftun Gjestad, musikkanmelder
Les også: Milliardkarriéren mot slutten
«Take on me».
Akkurat det gjorde en gruppe fans utenfor konsertlokalet Luna Park i Buenos Aires, Argentina i starten av mars. En gjeng fullstendig glødende hysteriske fans.
a-ha hadde akkurat avsluttet den første av hele 73 konserter på sin avskjedsturné. 10000 publikummere hadde hoppet og sunget og ropt i nesten to timer, ekstatiske. Og nå skulle Paul, Magne og Morten forlate lokalet. Det var da 1980-tallet overraskende kom veltende over oss igjen.
StjernelekJeg var backstage og intervjuet dem etter konserten, og fulgte Morten da han gikk ut til de hundretalls ventende. Han smilte hyggelig, hilste på enkelte ved sperringene, mens han sakte snek seg inn i den mørke bilen.
Tydelig stjernevant. Så ble han plutselig borte.
Fansen kastet seg over fotografen og meg. Å forklare at jeg ikke akkurat var stjernen i selskapet, hjalp fint lite. Jeg kom jo, ifølge de bestemte argentinske kvinnene, fra Norge. Som Morten, altså. Og jeg hadde vært der inne. I samme rom. Som Morten.
Dermed ble det ekstremt viktig å få tatt på meg.
SelvtillitSlik har altså Magne Furuholmen, Paul Waaktaar-Savoy og spesielt Morten Harket hatt det i 25 år. Selvfølgelig mye verre, i perioder har det vært nesten umulig å bevege seg ute. I London, Brasil eller Asia. Ikke rart de pakker sammen popsekken og takker av, spør du meg.
Men så er det jo ikke dette a-ha handler om, egentlig. a-ha er musikk, norsk- og internasjonal pophistorie, et band som har gjort noe med hele den hjemlige kunstselvtilliten.
Veldig mange artister eller kunstnere som kommer fra Norge og slår gjennom ute, får «nordisk», «arktisk» eller lignende geografiske merkelapper klistret over hele seg. Röyksopp, for eksempel, kunne liksom bare kommet fra nord.
Noe av det beste med a-has suksess, er at det aldri har vært mulig å kategorisere bandet slik.
KreativitetDe tok tak i en britisk popformel, både musikalsk og imagemessig. Dro til London, så seg aldri tilbake, kjempet runde etter runde, og gjorde seg store. Viste resten av en norsk musikkvirkelighet at det er mulig, uansett sjanger, bare kvaliteten er god nok. Kreativitet, melodier skapt for å bite seg fast, tekster med brodd, og image perfekt for media.
Det sier også sitt at bandet ga ut to album og gjorde ca. 150 konserter verden rundt, den aller første i Australia, før de i det hele tatt spilte på en stor scene her hjemme.
Under denne første norgesturneen vinteren 1987, var jeg til stede i Leangen Ishall i Trondheim. Lå i kø med påfølgende forkjølelse for å sikre billetter, nihørte på albumene, var megaklar. Konserten ble en katastrofal nedtur. Mer enn gode nok låter hjalp ikke mot svakt band og en elendig betonglyd.
Spilte det noen rolle der og da? Nei, da. Stjernene hadde vært på besøk. Og spilt «Take on me».
Siste storeSenere har musikken kommet mer og mer i sentrum i a-ha-leiren. Ikke bare for bandet, som troverdig har kjempet mot den flyktige statusen som «posterstjerner» siden gjennombruddet, men også for fansen. Ukjente og andre stjerner. Sånne som blant annet Chris Martin fra Coldplay, som kaller a-ha «det siste store popbandet».
Også på scenen har det blitt bedre og bedre. Som 8. juni 2002, da 25000 mennesker entret Ullevaal stadion for å se det årets turnéåpning for a-ha. Kunne det sitte? Svaret ble to timers popfest, det aller beste som noen gang er prestert på landets nasjonalarena uten Drillo på sidelinjen. Han liker jo ikke musikk, heller.
Men hva nå? Er vi triste fordi a-ha legger opp?
Ja.
Norsk populærmusikk har aldri hatt noe større, og kommer ikke til å få det igjen. Ikke av samme kaliber.
PopfaneFor en musikkelsker fra et land med få internasjonale storheter, har det vært en drøm å ha a-ha der. Selv med stadig synkende platesalg, og evige påstander om at de tre er så uenige om det meste at de knapt kan være i samme rom, har de alltid holdt sin popfane hevet.
I dag vaier den faktisk høyere enn noen gang på snart to tiår.
Da jeg gikk inn i en høyst tvilsom souvenirsjappe i en bakgate i Portugal i sommer, var det en kjent låt på anlegget. –aha, sa jeg passe høyt. –You Norway? Vill do kjope hatt, spurte den gamle bak disken og gliste bredt.
Ja, da. Stråhatt ble det. Det føltes liksom riktig.
Uten hatt, men pent kledd spilte a-ha i går kveld sin aller siste konsert i det som altså har vært bandets virkelige lekegrind: Det store utlandet. Foran 10000 mennesker i Wembley Arena i London. Byen der de kjempet for å bli popstjerner første gang tidlig på 1980-tallet, og lykkes.
Konserten endte med det som startet allerede for et kvart århundre siden.
«Take on me». -
Na Gott sei Dank, Henning ist wieder aufgetaucht. Rette unseren Morten!!!!
-
Na Gott sei Dank, Henning ist wieder aufgetaucht. Rette unseren Morten!!!!
Wer ist denn Henning? Falls Du den Glatzkopf auf dem Bild meinst, das Foto ist aus Argentinien
-