Grosses Magne-Interview in Dagbladet:
Multi-Magne
Magne Furuholmen (46) hviler aldri, han bare finner på noe nytt. Ellers kan det gå skikkelig galt.
En tredjedel av Norges mest suksessfulle popband noensinne skrider selvsikkert inn på Bølgen & Moi på Tjuvholmen. Han har sneakers med gulldetaljer og litt mer oppkneppet skjorte enn resten av gjestene. Dessuten har han en inngående kunnskap om dekoreringen og interiøret. Det har han nemlig laget selv. Den tekstbaserte kunsten består av varianter av bokstavene i ordet «confusion», som på et scrabblebrett.
–Min favoritt er «icons of sonic sins», kommenterer Magne Furuholmen når vi går forbi veggen med malte fliser.
Det er i det hele tatt mye han gjerne vil peke ut i det splitter nye lokalet. Han snakker om utfordringene og mulighetene ved kunst som utsmykking. Om at samtalene over bordene rundt oss, mer eller mindre ufrivillig, blir preget av omgivelsene han har vært med å utforme. Han kaster et blikk på menyen og bestiller en tunfisk han aldri har smakt før, og fortsetter med å påpeke glødelampene i taket over oss.
–Men skulle dette handle om kunst? Jeg trodde vi skulle snakke om musikk? avbryter han seg selv.
Det er ikke lett å vite hvor det ene slutter og det andre begynner med Magne Furuholmen. Han hadde en soloutstilling i Asker tidligere i år og skal ha en ny i London til høsten. Samtidig skal a-ha lansere sitt niende studioalbum. Ordene han bruker på beskrive billedkunsten sin kan ofte like gjerne beskrive musikken. Det handler mye om relasjonen mellom form og innhold. Furuholmen liker å sette dogmeliknende begrensninger for seg selv, han mener det gir en kreativ frigjøring.
–På denne plata ville jeg finne tilbake til den tida da vi spilte alt selv, jobbet med synther og eksperimenterte oss fram med lyder. For min del handlet det om å slutte å skamme meg over lydbildet vi var med å skape på åttitallet. For det er det folk i bandet som fortsatt gjør.
Magne Furuholmen kjenner det store dyret begynner røre på seg. a-ha-dyret, det store popstjernemaskineriet. Hotellrom, limousiner, skrikende fans. Og anmeldelsene, som kom i dag, og som får Furuholmen til å bemerke tørt at «vi er visst ikke helt på Rybak-nivå».
–a-ha blir bedømt på forventning, ikke resultat. Det er prisen vi må betale for å være det bandet som har bidratt mest til internasjonal popmusikk gjennom tidene. For folk flest er vi landslaget, og det er den trøya vi må gå i uansett.
Tunfisken kommer på bordet.
–Det var godt, dette. Det lønner seg å prøve nye ting. Alltid. Gjøre noe du ikke har prøvd før. Riste opp. Det var det jeg ville med denne plata. Fjerne lyden av a-ha live, lyden av et band med orkester, sier han mens han snurret koriander- og pepperristet fisk inn med nudler.
I 1999 ble Magne Furuholmen innlagt på sykehus med hjerteflimmer. Han fikk beskjed om å legge om livsstilen, noe som blant annet innebar en kontrollert diett.
–Er du fortsatt flink til å følge den?
–Jeg er enten flink eller gir helt f. Det er den dynamikken jeg trives med. Jeg begynte bra. Men det hadde noen utilsiktede effekter, sier han.
–For eksempel må jeg ta min del av skylden for Morten Harkets fundamentalistiske forhold til hvete.
Furuholmen er nøye med at det siste blir skrevet ned korrekt.
–For det vil bli lest?
–Alt vi sier om hverandre gjennom pressen blir lest, svarer han bestemt.
De tre sterke personlighetene i a-ha har hatt notoriske runder med krangling, kunstneriske uenigheter og gnisninger.
–Vurderte du noen gang å ikke gå i gang med ny a-ha-plate denne gangen?
–Ja. Det har jeg gjort hver gang siden år 2000. Sånn tror jeg alle tre har det. Som regel er vi glade i etterkant at vi ga alt. Når jeg bestemmer meg for et prosjekt, har jeg en «bulldogg-approach», jeg biter meg fast med kjevene i lås. Det er ikke alltid helsebringende.
–Kanskje spesielt ikke når du har så mange forskjellige jern i ilden?
–Jeg har et rastløst hjerte som banker litt vilt og uhemmet. Det har jeg til og med fått en diagnose på. Jeg må aldri slappe helt av, det er da jeg kan få anfall. Finn Skårderud presiserer viktigheten av forskjellige måter å sitte på en hest i galopp:
hvorvidt du klamrer deg fast til manen, eller tar tøylene og kontrollen. Det gjelder å holde seg på den rette siden, sier han.
Ved siden av musikken og kunsten har han også et familieliv med kona Heidi Rydjord (46), som han har vært sammen med siden videregående, og sønnene Thomas Vincent (19) og Filip Clements (16).
–Kona mi lurer på om jeg ikke blir sliten av meg sjøl. Da later jeg som jeg ikke forstår spørsmålet, sier Furuholmen.
–For du spinner rundt hjemme også?
–Ja.
–Men noe må du jo gjøre riktig, så lenge som hun har holdt ut med deg?
–Man har da sine…, begynner han og bestemmer seg for å la resten av svaret henge i lufta.
Magne Furuholmen søker heller tilflukt i nye arbeidssituasjoner enn i hvile.
–Jeg lader batteriene ved å gå fra én verden til en annen. Jeg blir ekstremt frustrert av å trå vannet, og er over gjennomsnittlig utålmodig med både meg selv og andre. Når jeg har funnet meg for godt til rette, blir jeg desillusjonert. Da må jeg tråkke på sandslottet jeg har laget og begynne på noe nytt.
–Er det ingen ende på produktiviteten din?
–Nei, egentlig ikke. Det er så mye jeg vil gjøre, jeg har jo ikke kommet skikkelig i gang ennå.
Jakten på, og interessen for, ord preger alle hans kunstneriske aktiviteter, så han blir særdeles fornøyd når han etter et kort resonnement kommer fram til at i stedet for ordet «hvile» er ordet «rekreasjon» mye mer passende i hans tilfelle.
–For det betyr jo gjenskapelse. Som når jeg leser. Alt jeg leser er fullt av bretter, et veldig intrikat brettesystem. Når jeg finner et ord jeg liker, bretter jeg siden på en spesiell måte. Så må jeg lese den på nytt etterpå, for å skrive ned ordene.
–Hvorfor ikke bare bruke highlighter?
–I tilfelle jeg skal gi boka videre. Nå leser jeg Bill Brysons «A Short History of Nearly Everything» og har snakket varmt om den til min eldste sønn. Han er interessert i å lese den etterpå, så da vil jeg spare ham for mine observasjoner. Jeg bare bretter sidene ut igjen.
Han snakker mye med sønnene om dette med berømmelse, og hvordan det virker som verden har blitt sånn at folk søker berømmelse for berømmelsens skyld. Selv slipper han aldri fotografer hjem til seg. Ikke bare mener han det er forferdelig uinteressant, men han tror ikke det er sunt å vite så mye om folk. Han har så vidt fått med seg de nyeste realitykonseptene, selv om han egentlig bare tåler Travel Channel.
–Jeg forsøker å si til sønnene mine at det er greit med «crap tv», men det må veies opp med gode, seriøse filmer.
–Så hvis de vil være med på et realityprogram, da setter du foten ned?
–Nei. Men da skal vi snakke lenge om det. Det er uansett veldig usannsynlig. De har levd så tett på berømmelse at de vet det ikke er noe å trakte etter.
Magne Furuholmen har levd kjendistilværelsen i snart 25 år. Til høsten legger a-ha ut på en kort turné i Tyskland, Storbritannia og avslutter med to konserter i Oslo Spektrum. Neste år står resten av verden for tur. Rastløs som han er, liker Furuholmen å finne på noe å gjøre utenom spillejobbene og reisingen. Det har helst vært backingbandet som har vært med på turnépåfunnene, de to andre er ikke like interesserte.
Tidligere har de hatt den ironifrie turneen, der det ikke var lov å være ironisk. Det ble det god stemning av. Så var det den gangen alle valgte en stor tenker og leste seg opp for å presentere stoffet for de andre. Det har vært meditasjonsturneen, kulturturneen, joggeturneen, og den mislykkede kombivarianten kulturjoggen.
–Den gangen trening var i fokus, ble vi helt ulidelige som resultat. Dette var den berømte som endte i tarmskylling…, forteller Magne.
–Hva er planen denne gangen?
–Jeg har et par ideer. Jeg vil lære meg esperanto, det tror jeg blir ideen jeg vil opprettholde.
Han er usikker på hvor lenge han har lyst til å fortsette med a-ha. Uansett ser han på alt de gjør som om det var det siste.
–Så konserten vi gjør i Oslo Spektrum til høsten kan bli den siste i Norge noensinne. Du vet aldri.